Språkhistorie 1940

I tiden rett etter 2. verdenskrig var fire av fem nordmenn for å slå de to skriftspråkene sammen, riktignok helst med bokmålet som utgangspunkt.

Men ikke alle likte tanken om en tilnærming mellom nynorsk og bokmål. Formannen i Riksmålsforbundet, Arnulf Øverland, fortvilte over alle tilnærmingsformene i bokmålet. Bokmålet hadde ingen egen litteratur, mente han. Ingen kunne dessuten snakke språket, og ingen kunne skrive det.

Foreldre i Oslo dannet «Foreldreaksjonen mot samnorsk». Skolebøker ble rettet av sinte foreldre, og bøker ble brent på bål flere steder. Resultatet av protestene ble at rettskrivningsreformen fra 1938 ble moderert. I 1959 kom en ny læreboknormal.

1. Hva mente folk flest det var best å gjøre med skriftspråket i årene etter 2. verdenskrig?

De fleste ønsket å ha bokmål som eneste skriftspråk.
De fleste ønsket å ha nynorsk som eneste skriftspråk.
De fleste ønsket en samnorsk som slo sammen de to skriftspråkene til ett.
De fleste syntes det var best å ha to skriftspråk – bokmål og nynorsk.

3. Hvorfor var han imot bokmålet?

Fordi det ikke hadde noen litteratur; det var et kunstig språk.
Fordi det ville hindre framveksten av samnorsk.
Fordi det bare ble snakket av de dannede klasser.

Språkhistorie 1940–60

Test deg selv