Etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905 ble striden stadig hardere mellom de som kjempet for landsmål (det vi i dag kaller nynorsk) og de som ønsket riksmål (et mer dansk-klingende skriftmål enn dagens bokmål). Målstriden ble på mange måter en konflikt mellom land og by, bønder og embetsmenn.
Landsmålet hadde stor framgang i skolene og i kirken, og det bekymret riksmålstilhengerne. Det nye testamentet var blitt oversatt til landsmål i 1899, og flere dagsaviser på landsmål så dagens lys.
På et landsmålskurs på Elverum i 1908 ble det lagt en plan for hvordan de to skriftspråkene kunne nærme seg hverandre. Møtedeltakerne mente at ingen av partene var tjent med målstriden, og foreslo en del endringer i rettskrivingen som gjaldt ord og uttrykk som var felles for de to skriftspråkene.
I tiden fram til 1917 ønsket styresmaktene at Norge skulle ha ett felles skriftspråk, og mange komiteer ble nedsatt for å arbeide med dette.
I 1930-årene fortsatte myndighetene tilnærmingen mellom nynorsken og bokmålet. Her lå kimen til «samnorsken», en blanding av de to målformene.